Kjærringa bak kjøkkengardina…

  eller humla som snuser rundt?

 

Litt nyssgjerrige er vi nok ælle…

 

 

For litt sea fækk je en koselig e-post frå ei gammal (å nei, dæ er a jo itte, vel tidligere da..)  studievenninne.

 

 

Hu skreiv at hu kikke innom bloggen min innimellom. Men la itte at kommentarer. Hu følte seg litt som kjærringa bak kjøkkengardina!

Som står og føljer mæ uten å ville gjøra seg tæll kjinne.

 

 

Og slike kjærringer er det flere ta. Flere som helt anonymt kikker innom blogger.

 

 

Je er en ta dei sjøl! Som regel legg je at kommentar åt dom je er fast innom.

 

 

Men jammen er det noen je besøker ofte som slett itte veit om det. Je trur at je itte har mere “kikker” ti meg en folk flest. Men av og tæll blir det bære slik.

 

 

I bynelsen syns je det var litt skummelt å kommentere, nesten litt frækt mæssom. Je syns je var masete hvis je kommenterte på flere innlegg på såmmå bloggen.

 

 

Men  nå som je har vørti mere husvarm i bloggverden, veit je at det bære er koselig. Og så stas som det er at noen vil legge at kommentar åt meg da. At noen gidd å bruke ta tia si på å læsa surrballet je hakker ner på tastaturet. Dæ er i grunn ganske utrulig. 

Men tusen takk tæll dekk som gidd dæ.

 

De er like vælkømmine ælle. Enten de gjømmer dekk bak gardina hæll stikk huggu forsiktig fram og sier titt-titt ! Je bit itte.

Je ønsker  fortsatt Go’ månda’

PS: Sea je er “redd” det er noen hage-damer som ratt læs detti. Akeleien væks vilt her og har derfor selskap ta litt forskjellig grønt. Etter at je “lekte gartner” i vår og ødla menisken på dæ, så blir det itte mere luking enn strengt tatt nødvendig. Je har drivi en kamp mot forville akeleier  noen år, men dom vant helt klart. Nå får dom stå så lenge det er blomster og så kjæm det no som durer stygt…..