I svarte tåka

I fjor høst måtte je fornye meg litt på brillefronten. Ælder’n gjorde sitt og progresive briller måtte tæll. Dæ har gått greit. Sea je er såpass lys-ømfintelig som je er, har je i årevis drivi mæ no’n stygge solbriller å sætt utapå dei vanlige brillen så fort det har vøri dagslys ute, nesten. Nå skulle je gjøra et utviklingshopp på brillefronten der å, å få meg slike glas som blir mørke ta seg sjøl. Je har ældri syns dæ hæller har vøri no særlig fint, så je har drøyd mæ det. Men nå tok je altså “spranget” . Å du verden å bra det fungerer. Brillen blir mørke som svarte natta så fort je sætt nåsån ut døra. Sjøl i sørligere strøk slapp je å styre mæ dæssa evinnelige “sætta-på-brillen”. Men så var det MENet da, for det var jo nesten for godt tæll å vara sænt. Je ser itte å je tæk bilder ta. Skjærmen på kameraet virker på det nærmeste svart, så nå flyg je rundt og knipser i hytt og pine. Dæ som blir mæ på bildet, blir mæ og je lyt bære stole på at autofokusen gjør jobben sin.  Jaja, je slæpp å få hugguvondt ta for my lys og je får en del bilde-overraskelser når je kjæm innatt frå foto-safari.

Det blir nesten som her, at sola og tåka klangler om åkke som skar styre været.

Da det var dobbelt norsk på sprint i Ski-VM i sta måtte je jo ta meg en seiersrunde je å, og det var flere som hadde vøri ute på tur.

          Noen mæ større bein enn meg.

 

 

 

 

 

 

 

Noen mæ hestesko. Je håper det er en hest og itte Styggemænn sjøl…

 

 

 

 

 

 

Noen som har ti himmelvægen rætt mot solnedgangen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men ingen som har tømt søpla på ei stund.

 

 

 

 

 

 

Je læs litt rundt omkring på blogger at folk går litt lei, har lite å blogge om og slik. Dæ skjønner je godt. Sjøl syns je at det ofte blir litt hakk i plata for egen del, mæ mange like bilder. Men det er litt moro å gjøra litt ut ta dæ væsle en opplever. Dessuten er det jo så enkelt at det er frivillig å læsa blogger, så den som går lei snø og solbilder, kæn jo finne på litt ænna. Nå er det for æll del ingen som har klaga da, dæ er jo folk æltfor høflige og koselige tæll, men je får på en måte litt prestasjonsangst når je læs at’n sku hatt no intersant å blogge om. Det er vel for dæ je er så fersk i gamet at je slenger ut rått og røti. Så får de som orker å følje mæ ta det som det kjæm. Det er iallefall noen ta lyspunkta på dagen å læsa koselige kommentarer. Takk.