For mange år sea, da je var ong og talentfull, hadde je jobb i en interkommunal etat i en litt større bygdeby sørfor her je bor nå. SJEFEN der var en godt vaksin kar som egentlig itte gjorde mye nytte for seg på arbe. Men hænn hadde vøri ordfører og vælansett i årevis så det var ingen som stilte høglytte spørmål ved det. Vi ansatte håpe på pensjon ved 67 år, men neida, hænn ville hølde på tæll 70 år, minst. Riktignok i litt redusert stilling.

Det eneste hænn gjorde var å møte opp, gå innpå kontoret, læsa avisa og ringe noen rotary-kompiser og så gå på Rådhuset etter posten. Når det var tvingende nødvendig sætte hænn navnetrekket sitt på noen papirer. Resten ordne vi ændre.

Vi syns jo det var rart at hænn itte hæller ville vara mere fri og frank. Helt tæll vi fækk Fruen i tale. Da skjønte vi det. Hænn var slettes itte SJEFEN på hemebane. For når hænn vart 67 hadde hu planlagt å hænn skulle ta seg tæll. Nemlig fikse hus og hytte. Snikre veranda og ordne opp. Stakkars mænn, hænn hadde ældri vøri praktisk anlagt. Men Fruen hadde, i sitt neste 50 år lange ekteskap, fortsatt itte slept ønsket, tanken og håpet om å få seg en Handymann.
Altså: en evig opimist

Dæ er je å.
Je innbiller meg at det skar bli VÅR i år.
Å at gamle tulipaner skal bli som nye ;)