Da det kom et brev i ny og ne…

Det er mulig je byner å bli gammal, for je mimrer visst endel om dagen. Men av og tæll må en stoppe opp litt og reflektere over ælt som har skjedd. Og mye har skjedd de siste 25-30 åra. Je var nesten 18 år da foreldra mine fækk innlagt telefon. Før den tid var det å plage ei snill nabokjærring tæll å flyge mæ beskjed hvis det var no riktig viktig. Ellers kom det meste i brevs form.

 

Da je fløtte tæll Trondheim i 1982 var det dyrt å ringe rikstakst, gitt. Iallefall hadde vi lært øss dæ. Det gikk nok litt lenge mellom hår gong je ringte hematt ått foreldra mine. Det vart et brev i ny og ne. Sea je er eldst og den fysste som fløtte ut, tenkjer je nå på å rart det måtte vara for foreldra mine å ha såpass lite “kontroll” på å je dreiv mæ i by’n 50 mil unna barndomsheimen.

 

Den som nok visste mæst om studielivet, var ei venninne som gikk på lærerskole på Elverum. Vi vart flittige brevskrivere. Den brevskrivinga utarte seg tæll å bli gankse kreativ etter hårt. Det var slik at den dagen det kom brev sørfrå, så var det bære å sætta seg ner og svara. Matlaging og innkjøp vart fort glømt. Å itte minst, å finne på no’n sprell og sende mæ post-mannen. For min del toppe deg seg da det kom bronost-skiver i postkassa i en slags “frykt” for at je itte klarte å smørja meg mat sjøl. Gutter var jo et uungåelig tema og det var mye rart på tapetet. At vi skulle ende opp som svigerinner, gift mæ to brødre, var ganske enkelt uaktuelt. Men sjebnen ville det ænsles. Så nå har vi vøri inngifte i såmmå familien i snart 18 år ;) Sjøl om en bra andel ta studielånet gikk mæ tæll porto, så er vi vel enige om at vi er glad for at SMS, MSN og Facebook og ælt detti ændre itte var tællgjengenlig den tida. Så gire vi vart på brevskriving tællsier at det hadde gått fryktelig mye studietid og –penger hvis vi hadde kunnet kommunisert raskere. Takk og lov at et brev brukte et par dager mellom Trondheim og Elverum og et nytt et like lang tid tællbarsatt. Ja, så fækk vi tid tæll å utdanne øss litt å.

Nå er verden vørti så liten at mæ mobiltelefon og internett har en kontakt tæll ælle verdens hjørner. Itte at det erstatter personlig kontakt, men det er lettere å finne at folk som en har miste kontakt mæ og itte minst hølde kontakten. Da je jobbe mæ min fysste pc i –85 hadde je lita tru på at detti var no tæll instrument. Stormaskinen i bedriften var mye mer nyttig, syns je da. Og den var STOR. Tok et helt rom. Hadde noen sagt da at ælle og enhver skulle ha pc heme om noen år, ja da hadde vi nok fått øss en god latter. Men slik har det vørti, på godt og vondt. Je vil itte tenkje på det dårlige en kænn bruke dataen tæll, bære fokusere på det positive i dag. For litt sea sa forresten Snuppa åt meg at “Blogging er sååå fjortis, altså”. Da vart je glad je, og følte me bitttelitt ong at. Kænn gjenne vara fjortis je, når je driv mæ no som er så trivelig.

Hvis noen har orke å læsa helt hit, så må je bære røpe at bilda er frå arkivet. Her er det lite mæ vårtegn enda og nå er je lei ta å ta bildet ta snøen.

HA EN FIN DAG! 

SOLA SKINN  ~

OG JE SKAR  ÅT  TANNLEGEN !