Synndas-mårrå-blues

Slik skulle vi gjenne hatt det nå. Ja, akkurat nå er det ittno å klaga på været. Det er bære dæ at når det neeeeesten er tørt nok tæll å byne å gjøra no ute, så høljer det ner att. Det regner frå nesten blå himmel og sola skinn. Je har sjelden sett så mange regnbågår som nå dei siste vikun.

 

Når det gjeld status på kne, så er det i stadig bedring. Sjølsagt itte så fort som je skulle ønske, men dæ går det jo itte ann å regne mæ :)

Je har iallefall fønni ut at je bor i et utrulig lite handikapvennlig hus. Mulig dom itte tenkte slik for ca 280 år sea da detti vart bygd. Tømmerhus gir høge dørstokker og mange forskjellige nivåer på golv i ulike rom. Litt langt blir det mellom fasiliteta. Upraktisk mæ slike lange og smale bygninger gitt. Je må nok finne no ænna tak over huggu når je blir gammal, men dæ er jo leeeeenge tæll.

Tråppa opp tæll 2.etg er vel det værste. Den vart laga lenge før noen byråkrat hadde søtti på kontoret sitt og tenkt ut forskrifter for mål på opp- og inn-trinn. Den er BRATT og  sannsynligvis har snikker’n fått litt panikk på grunn ta plassen øverst, så der er det nesten itte inn-trinn. Etter en del år her i huset er vi jo vænt tæll det, men mæ krykjer vart det værre. For å unngå ændre typer skader, sitt je på min brede bak og hufser meg oppover. Neatt går det litt lettere å “skli”  Det gode mæ dæ er at nå er tråppa på det nærmeste støv-fri. Je feier jo nerover som en mopp i mi gode, gamle og godt slitte ola-bukse. Men helst bære en gong om dagen da. Det er litt ta en prosess.

Resten ta golva er det litt værre mæ. Je rakk liksom itte å ta så mange tak her før kirurgen gikk laus på kne, derfor bynte det å bli ganske løi rundt meg. Je var litt redd for å snuble i hybelkaniner som glefse meg oppetter legga. Så je utfordre Gubben tæll å dure litt inne sea trøsker’n måtte stå i ro læll. Det tok non timer før hænn helt fordøyde den utfordringa, men da NRK2 sendte Kennedy-begravelse midt i planlagte sendetid for trav, ja da bynte det å dure rundt meg gitt. Den enes død, den andres….  Der satt je i sofaen som ei dronning mæ strikkinga mi og kikke. Plutselig såg je at’n hadde fløtt krykkjen så langt unna meg at je itte skulle kåmmå etter å kontrollere flere stann, du ;)  Men når sænt skal sies, når hænn fysstes er i gang, så er hænn mye mere nøye enn meg, så no kontroll er det itte bruk for. Nå kænn je gå trygt for hybelkaniner noen dager framover og bære håpe at ingen ta dei to hjelpera mine her i huset kjæm på tanken at det faktisk blir mye støv når en strikker. For da gjømmer dom vel strikkinga mi på et utællgjengelig stelle, huttetu.

Ha en fin synnda!