Oktober gitt! Nå er det itte mye som blomstrer ute her, men noen tapre stakkarer står ute og bruker sine siste krefter. I dag sa metrologen at været om lordan blir spennende, det kænn bety snø!!! Da måtte je ta mæ meg inn noen sammarsrester.
Bok og kort frå BeritT
Så er det ælt 1 år sea det fysste innlegget mitt kom ut på “Verdensveven”. Bildet her er det såmmå som det fysste je la ut. Men je skar låvå å itte repetere ælt je har lagt ut. Det har nemlig vørti hele 251 innlegg og telleren har passert 15 000 besøkende. Så da må det feires og sjølsagt må det vara gave. Nå er itte je helt som ændre, derfor har je ælt bestemt åkke som skar få den gava. Slik kænn je hærje og bestemme her i mitt eget blogg-diktatur.
Gava går denni gongen åt den dama som for litt over ett år sea inspirerte meg tæll å kikke litt mere på bloggverden, og itte minst inspirerte meg tæll å prøve å strikke att etter mange år. Etter litt tid fant je ut at je kunne prøve meg på en blogg je å. At det skulle føre mæ seg så mange nye og koselige bekjentskaper, dæ hadde je iallefall itte trudd. Og så mye inspirasjon. Itte bære tæll strikkeing, men tæll så mangt. Derfor skylder je en STOR TAKK tæll ælle dekk bloggdamer som er mæ å gir dagen min noen ekstra lyspunkter. De er støtt spennende å sætta seg ner mæ no godt i te-koppen og sjå å de har fønni på sea sist.
Men altså, tæll min inspirasjonskilde, som riktignok har en blogg som er totalt forskjellig frå min, en blogg som er en fryd å sjå innom. Tæll ei bloggdame som deler dei virkelige godbita mæ øss. Tusen Takk Helen i Helens dagbok! Gave kjæm snart. Je kænn jo itte røpe her og nå å det er , da blir det jo ittno spennende.
Ha en fin synda!
I dag tidlig vakne den væsle bygda våres opp tæll sjokk-meldinga at en familiefar hadde drept kona. Utover dagen har vi fått greie på åkke det gjeld, det er sjølsagt folk vi veit åkke er, men ingen nære bekjentskaper.
Tanken går ått dei pårørende.
Tre morlause onger.
Foreldre.
Søsken.
Ænna familie.
Venner.
Naboer.
Kollegaer.
Tæll mænnen sine pårørende som må læva mæ konsekvensa ta å hænn har gjort mot familien sin.
Det er betenkelig at no slik kænn skje når en tigg etter hjelp i psykiatrien. Men der skar jo ælt vara frivillig. Tvangsinnleggelse er vanskelig. Je har ældri forsti at en så psykisk sjuk person skal ta vare på seg sjøl mæ å ville bli innlagt. Sjukdommen gjør jo at det itte går. Gong på gong må vi læsa om at ting går gæli og denni gongen ramme det her i bygda. Henn er det neste gong?
En utstrakt hånd
En utstrakt hånd når sorga svir
er noe alle gjerne gir
for sorga er et fellesskap
av tårer, savn og bittert tap,
men og av varme, håp og trøst
når sorgas tyngste bånd er løst.
Randi S. Nielsen
Ja, så er vestlandsturen min over. Bloggtreff og familiebesøk er historie. Men ei god historie som je skar husse og glede meg over riktig lenge. Det mæst spennende var jo å treffe helt ukjente bloggdamer. Det låg ann tæll stortreff, så je drog avgale mæ ABC i ord og bilder t-skjorta mi, for å skille meg litt ut i mengden. Men det var itte bruk for den. Både Berit og Marie kjinte meg læll. Vi vart altså bære tre. Litt synd, men du æll verden så koselig vi hadde det. Skravla har gått som vi skulle vara gamle kjente ælle tre. Helt forunderlig.
At skravla har gått litt på overtid får dom heme her nyte godt ta nå, for hærsjen er så sår at je itte klarer å prate. Det har bosætt seg en piggtråd neri der. Ja, så blir det itte så mye mas læll da for dom heme her om je er hematt.
Å oppleve hytta hennes Berit og mænn var en opplevelse. Beliggenheta var i grunn nok i seg sjøl, men så fint dom hadde gjort det der da.
Å kåmmå tæll Bokn var helt topp. Tenkj å få sjå Heimdalshagen mæ egne auer.
Når tre fotogale damer dræg på tur, så blir det mange stopp, inn og ut tur bil og grønske på bokse-knea.
Tusen takk Berit og Marie for ei utrulig flott hælj.
De er damer je ældri vil glømme og vi ses nok att.
Fortsettelse føljer.
Siste innsats i denni runden ta ABC i ord og bilder. Sea je fækk tekniske problemer da je var på Karmøy i hælja, så kjæm Å-en min som en etternøler nå. Je har vøri mæ i ælle runda før, så je kænn itte misse denni da.
Mine valg er Åkrasanden og Åkrehamn.
Vest i havet, ytterst mot nordsjøen ligger Åkrehamn. Ved de vakre sandstrendene og svabergene på vestsiden av Karmøy har det bodd folk fra urgamle tider. Åkrehamn er skapt av fiskere, bønder og sjøfolk i mange generasjoner. Åkrehamn er i dag et moderne tettsted med ca. 6900 innbyggere, og har et variert handels- og servicetilbud.
Åker og havn har gitt navn til Åkrehamn, men i de fleste åkrene er det nå butikker, servicebygg og boliger. Gamle Åkra kommune var i sin tid landets største fiskerikommune og ennå har vi et aktivt fiskerimiljø her. Fra det gamle havneområde med idylliske små trehus, går fremdeles sjarkfiskerne ut til fiskefeltene hver morgen. Fiskerne leverer fangsten i havna senere på dagen, og de fleste dager kan en kjøpe fersk fisk, reker eller krabbe i havna.
Folk fra vestsiden av Karmøy har alltid reist vestover. Når de ikke dro til Amerika, reiste de på fiske til Island og Shetland, i fraktfart på England og Danmark, eller de dro til sjøs. En finner mange her som aldri har vært i Oslo, men som er veldig godt kjente i landene langs nordsjøbassenget og spesielt i Amerika. Enda er det mange fra vestsida som reiser over Atlanteren når de skal på jobb. Impulser fra andre land har de tatt med seg hjem, dette viser seg også i byggeskikken. Åkrehamn har bl.a. vært kalla en "amerikansk prærielandsby.
Ved et besøk på Rogaland Fiskerimuseum på Åkrehamn vil du få mer omkring historien.
Tekst henter fra www.akrehamn.com
Åkrasanden
Åkrehamn
Bære seint enn ældri….
