Je er egentlig husets gadget-freak og knappe-spesielist. Hæll riktigere, je var. Nå har je vøri i ei teknologisk dvale, særlig på mobil-fronten. Den gamle tælfon likte je såpass godt at den fækk vara mæ vinter og vår, mange gonger. Men en gong er ei ende for ælt og je bære måtte få meg no nyere. Je har liksom itte helt forsti åffer en tælfon mæ bestå ta så my rart je da, det enkle er det bæste for meg. Noen her i huset antyde at det kænskje var på tide mæ DORO pensjonisttelefon mæ store taster, men je får da håpe det er ei stunn att dit ;) Men Snuppa vart nok litt imponert over mora sin manglende tålmodighet da je dreiv å gjorde meg kjent nykomlingen. “Det er bære å gjøra slik dæ” sa hu og fikse no je hadde træle lenge mæ. Vel, så er nok tittelen “Husets teknolog” overfløtt ått den yngre generasjon for godt. Je fækk tæll og mæ høre at je hørtes ut som mor mi, og dæ lover itte godt når det har mæ tekniske ting å gjøra, altså.
Men dessi moderne greien mæ “ta-på-skjerm” skar vel itte bli ripete, så dukke je ner i “kørja mæ det rare i” og der låg denni væsle veska klar tæll bruk. Kjækt mæ litt høl, så je fortere får oversikt over om det har vøri no aktivitet i det siste. Det kænn jo plutselig hende ei gammal heks blir atraktiv vettu og at mobil gir meg noen go’blonk ;)
Huss på å go’blonke ått no’n du å da