Litt irriterendes

 

 

I dag fækk je ei kursbok i posten som je hadde bestilt. Ville lære meg mere om fotoredigering. Kurset var opplagt mæ online-bilder som skulle lastes ner og øves på. Men sjøl om kurset hadde vøri i salg sea mars i år, var neimen itte riktige bilder tællgjenngelig på nett. Bilden som skulle lastes ner er itt dom som en skar jobbe mæ seinere i kurset. Noen i bransjen som har gjort litt for dårlig jobb kænskje?? Litt ivrige på å sælja??

Når en er ivrig som en onge på julekvælden, så blir en jo litt bråsur. Derfor "hevner" je meg mæ å bruke noen ta dei ubrukelige bilden her.

Bære for å blidgjøra meg sjø litt.

 

Bare du kan gjøre det beste ut av den unike muligheten du har ved å være deg selv!

Sitat fra ei bok jeg har fått av BeritT.

Derfor skar je vara unikt sur noen minutt og så skar je gå ut en tur i gråværet og vara blid når je kjæm innatt 

Go hælj!

En smak ta sammar

 

Mæ dessi etternølera her som fortsatt væks utafor husveggen min, leker je at det er sammar enda.

På folkemunne kæller vi denni for Dag og Natt

Nå er natta mye lengre enn dagen, men snart snur det.

Ha ei fin natt!

De gamle er eldst – og best

 

Noen les sikker innlegget mitt HER om veteran-radioen min som fækk avløsning.

Men det vara itte lenge. Ei hel viku virke det nye “vidunderet”, før det sa takk for seg.

Itte mye å læt seg imponere ta akkurat. Irriterende er det å. Men det er litt i overkænt bruk-og-kast, så je får ta meg en tur tæll Gjøvik att en dag da. Itte kjøpte je det billigste alternativet hæll, for je hadde en tanke om at den kunne vara ei stund, om enn itte i 30 år kænskje. Grrrr….

 

EN ting fækk je rætt i: Gubben klarte å finne et nytt hematt åt gamleradioen. Men nå får den kåmmå innatt på badet litt tæll å da :) Godt det er noen gode, gamle å stole på.

Ønsker deg ei fin hælj uten tekniske problemer!

Nesten katastrofe – enda en gong

Så har det altså vørti mørke høstkvelder, våt asfalt og yr i lufta. Likavæl går folk freidig og glade langs godt trafikerte væger uten antydning tæll refleks.

Her om kvelden fækk je sjå en slags skygge i vægakænten, som viste seg å var øya aua på ei lita bikkje. Ut mot vægen gikk en ong gutt je itte såg før je var helt innpå. Altså, hænn hadde flaks da, den onge mannen, at hænn itte havne på sjukehus mæ leie skader, men forhåpentligvis kom seg trygt hemat. Og det er itte for dæ je driv no slags rally-kjøring om høst-kvelda. Je tæk det mæ ro, for je veit å som ræk langs væga-kænta. Men for dere egen skyld og ælle som er glad i dekk og itte minst ælle sjåfører som uforvaranes kænn kåmmå tæll å kjøre på noen:

BRUK REFLEKS!

Tegning: Herb Skogstad, Oppland Arbeiderblad.

Tjuv-radden si straff

I dag var det plutselig et salig leven uttafor stueglaset her. Da je kom for å sjå, satt ei skjør godt fast mæ hugge mellom borda i veranda-rekkverket. Slik går det når en er grisk etter ændre sin mat

Hele fuglen hang der og dingle, mens en hel flokk både kråke og skjør prøvde å hjelpe tæll, iallfall mæ mye lyd. Je hadde itte hjerte tæll å sjå på drama lenge, men flaug ut og fækk laus tjuvradden, i håp om at den har lært

Prøv å itte legg merke tæll det grusomt nedmøkke rekkverket da. Tæll våren blir det storaksjon mæ høgtrykks-spyler og malekost. Grønska har virkelig sli seg tæll nå denni milde og våte seinhøsten. Å mine små fuglevenner skit noe helt enormt når dom et. Det ser grusomt ut. Neste vinter blir nok fuglematinga litt mindre fotovennlig og plassert lengre unna huset.

 

Men altså, skjøra er fri og frank og je har skrivi enda et fugle-innlegg. Je angre på at je itte tok mæ kamera ut, for det var ganske fornøyelig å sjå bakparten som hang der og dingle. Men da var je altså så opptatt i redningstjenesten, at je glømte meg helt bort. To ting på en gang, det går jo ikke Ikke på en tirsdag…

En veteran takk for seg

Eller mere korrekt: je takker en veteran for god innsats og mye underhøldning gjønnom 30 år. Neida, det er itte Gubben som er på tur ut ta huset, men en gammal radio/kassett-speller.

Itte akkurat noen Ipod detti herre, nei. Men denni radioen og je har ei lang historie sammen. Da je hadde klart å ta førerkortet, 22. desember 1981, slo je meg laus og kjøpte denni saken her. Hos Domus el-avd., øverst i Storgata på Gjøvik. Altså, veldig tett ved 30 år sea. Etter dæ har vi vøri uadskillelige. Radioen var mæ meg på ælle fløtta-lass frå 1982-1993, og dæ var mange. Sea har den sti på badet og underhøldt mens vi har søtti på do, ti et bad eller å vi enn har gjort på badet. Den kunne nok ha fortsætt å spelle lenge enda, så lenge FM-bændet er operativt. Men så er det dæ at tenåringen i huset og gamlemor er veldig uenig i å slags musikk en radio skar spelle. Hu høld en knapp på MP3, mens je meiner det er umulig å stelle seg på badet om mårrån uten å høre på Oppland/Hedmark-mårråsending på P1. Mæ en nokså rusten kanal-velger vart det en del irritasjon. Så nå står en liten snerten DAB-sak mæ hurtigvalg-taster der gamleradioen har sti dei siste 18 åra. En lite sak mæ glatt design, som itte er slik støvsamler som ælle umulige kroker og kriker på den gamle.

Det er helt flaut å vise fram denni møkk-samlinga her, så det skal bli godt å bli kvitt den. 

Men legg merke tæll slike detaljer da:) Volumknapp for hår høgtaler. Stereo og mono. Flotte greier altså. Kassettspelleren har itte vøri aktiv på lenge, men før var den sannelig ofte i drift. Vi tok opp yndlings-musikken rett frå radioen. Måtte sitta klar da, tæll å trøkke REC på riktig tid. Det var nok mange snutter som mangle litt i begynnelsen på låta ;) Kunne jo itte sløse mæ plassen på dei u-innspelte kassetta hæll da vettu.

Radioen var som sagt mæ meg på mange fløttalass og det var mange hybel-år som je itte hadde TV. Da var radio’n god å ha. Det har vørti strikke mange gensere mæ lyd-følje ta denni.

En gong je var på hybeljakt i Trondheim fækk je besskjed ta utleier at radio var forbudt der i huset. Gjett da, om je bosætte meg på den hybel’n??

Her i huset har vi faktisk radiodilla, trur je. Iallefall må Gubben ha lyd rundt seg omtrent å henn hænn er. Så det skar itte forundre meg om denni gamle sliteren får et nytt liv i et uthus en stann på garden. Da je var på jakt etter den nye, vesle lydboksen fortalte je hænn i butikken å gammal den var den gamle her. “Å ja, det er jo veteran da”, sa hænn. “Du er vel redd for den, at den skal bli ødelagt”. Vel, det var kænskje itte dæ som var fysst i mine tanker, men kænskje je skulle laga meg et radio-museum :D

Apropos dilla, etter mange bikkje-innlegg, så votter og fjørkre, så vart det altså radio-innlegg. Lurer på å mange innlegg je klarer å få tæll om radioer……

HA EN FIN DAG MÆ GO LYD!

Å så var julebaksten unnagjort ;)

 

Smult

Nøtter

Mandler

Koksosmasse….

Joda, det oser julebakst ta detti, men ta det helt mæ ro. Jula har itte fått sitt inntog her i huset, det er bære tullbæll. Men ingrediensa over har vøri i bruk, ihoppes mæ solsikkerfrøkjerner, havre, kveite, linfrø og mye mere. Itte er det låg-karbokaker hæll, men rett og slett og helt enklet fuglemat. Meiseboller.

Her klart for størkning. Det er lettvint steik på slik “bakst” og det passer meg godt :)

 

 

Hemlaga kost er populært ått både store og små.

Detti er det fjerde innlegget på rad om fugl, så nå skar je skjerpe meg litt. Fantasien er vel itte helt på topp om dagen da :)

 

Go’ mædda!

Å ødelegge for andre…

I går satt det fire fornærme dompaper i et rogntre og såg på meg. To damer og to herrer. Dom såg på meise-festen i Petunia-trea og var storfornærme for at solsikkefrø-serveringa var stengt. Je skjønner dom godt. Grunn tæll at solsikkefrø-serveringa måtte stenges er jo akkurat dessi små rakkerea som hadde fest mæ meisebolla sine. For dom roter så fælt mæ frø. Over halvparten ta servert mat havner på bakken. Og der kænn det fort farte ændre som å vil ha mat. Mæ  gråsteinsgrunnmur frå ca 1730 på huset våres er det itte vits å invitere slike smågnagere innått vegga. Derfor slike strenge restriksjoner på servering.

Meiseboller er jo mindre sølsamt. Så på den måten belønner je altså rot-koppa i meiser, spurve og finker mæ mat, mens dompappen som tross alt har ganske gode manerer tæll fugl å vara, itte får no. Det høres itte helt pedagogisk riktig ut for meg detti her, men å skal en gjøra da? Trur neppe det ville nytte mæ en lapp på solsikkerfrø-serveringa der det står : Kun for dompaper og ændre som itte roter. Spettmeis-banditten bryr seg neppe om slikt ;) Ingen ændre hæll for den saks skyld.

 

Det har riktignok kømmi opp en frø-automat lengre unna huset, slik at flere skal få seg en matbit, men så var det dæ mæ egoismen min da. Je driv jo mæ denni fuglematinga for å ha no morro å sjå på og ta bilde ta.

 

Slik går no dagan og hvis je itte har større bekymringer enn detti, så er je i grunn veldig heldig ;)

Ønsker deg en kvitrende go’ måndag!

Endelig: Mitt eget Petunia-tre !

 

Je fant der her.

Hvis du itte veit å et Petunia-tre er, så sjå hos den kreative Petunia frå Bergen. Nå ville je ha mitt eget tre, rætt uttafor stugguglaset. Så da var det å lure mæ seg Gubben og ei sag på tur.

Det vart TO små trer mæ hematt. Dom hadde nesten vøksi opp som tvillinger, så vi kunne itte skille dom nå hæll. Nå er dom fastbønnine tæll veranda rekkverket for vinter’n. Så står det att å få dandert dom så lagelig tæll for fugle-fotografering. Bilder tin  frå ei god og varm stuggu, dæ er naturfotograferinga si dæ. Glasruta er for anledningen nypusse, no som itte skjer for ofte. Det har vøri yrende liv her i hele dag, hæll som Gubben sa: “mye leamikk”. Men når je skulle ta oversiktsbilder: pysjtttt, så var ælle borte vekk :) Og mæ mi tålmodighet er itte ordet “vente” inne i vokabularet i det hele tatt.

Men denni karen stakk da innom en snartur. For meg varsler dompapen snø, så det er helt greit at den høld seg i skauen ei stund tæll, for min del.

Flaggspett-mor var å innom som snarest. Da far var innom var fotografen litt træg, men bære vent. Fortsettelse følger…

To kranglefænter som høld fred i matfatet.

Det blir mye rot ta solsikkeforing, så den er sætt litt på vent tæll kaldere tider. Je vil nødig fore på utøy som går på bakken. Heldigvis er det noen som har oppdragelse nok tæll å rødde litt etter de ændre rotkoppa.

 

  Hvis noen som er innom her og læs har fått inntrykket at je er Mor Godhjerta sjøl, så er dæ helt feil. Det er bære rein og skjær egoisme som får meg tæll å laga en slik foringsplass. Det er fasinerende underhøldning å følje mæ dessi rakkera. Men en advarsel er på sin plass; plutselig har du søtti og sett myyyyyye lengre enn du egentlig hadde tenkt den vesle kaffe-pausa skulle vara :)

Full fest i matfatet

Vinterdagen har passert og da måtte je ut mæ fuglematen. 

 

Det tok itte lang tid før det var ganske livatt rundt mat-plassen.

  Pass opp!!! Her kommer jeg! Maten er MIN!

 

 

Idyll og vennskap.

Tæll slutt vil je vise fram noen gode ideer frå Aschehoug si “FUGLEVENNBOKA” skrivi ta Roar Solheim og Trond Vidar Vedum. Her er noen gode ideer for å stopp skjøra og kænskje katten å, hvis du gjør det litt smart.

Et fuglekarnapp høres koselig ut. Å få slik liv tett innpå seg kænn vara god underholdning for den som itte kjæm seg så mye ut vinterstid.

Je håper du klarer læsa dæ som står over her. Je må få legge tæll, som det står litt seinere i boka, at hvis du lager fuglekarnapp på en skole eller i en barnehage, så steng av under karnappet slik at onga itte kjæm bortått og får eti urein snø.